Lars Gule, Storhaug og islams krise

 

Då eg las kritikken Lars Gule skreiv om Hege Storhaugs bok Islam. Den 11. landeplage i førre utgåve av Dag og Tid, kjendest det som om mannen hadde lese boka på same måte som ein les menyen på ein restaurant, for å velje den «retten» han likar.

Han saknar ei akademisk, seriøs og metodisk tilnærming til stoffet, og han stolar absolutt på den akademiske metodiske tilnærminga. Men vi har erfart at akademikarar òg kan bomme.

Då eg skreiv i Dag og Tid at Tariq Ramadan er ein misjonær for Den muslimske brorskapen, fekk eg ein metodisk analyse der ein akademikar, ein like begeistra antirasist som Gule, samanlikna Yusuf al-Qaradawi med Ramadan og konkluderte med at Ramadan ikkje misjonerer for brorskapsbodskapen som al-Qaradawi forkynner.

Men den akademiske sanninga kolliderer med realitetane: Leiaren for Brorskapen sa i den egyptiske avisa Al-Ahram, at «Ramadan misjonerer bodskapen vår». Eg reiste til leiaren Mahdi Akef, som sa det same i filmen min om Den muslimske brorskapen. Altså bommar ein akademikar med metodisk tilnærming.

Eg skal verken vurdera eller forsvara boka til Storhaug her, men eg er sterkt kritisk til måten Lars Gule som akademikar og debattant, handsamar ei så viktig bok. Boka er viktig, fordi ho vil få mykje å seia for nordmenns haldningar til muslimar og til innvandringspolitikk. 

Storhaugs bok fortener ei meir nøytral vurdering enn kampstykket til Lars Gule. Artikkelen hans reduserer debatten til ein verbalkrig. Dei ekstreme stemmene i debatten tok opp att og opp att: «Storhaug er useriøs» og «Med denne boka melde ho seg ut av debatten».

Lars Gule skriv at boka hennar ikkje kan takast seriøst. Men kven tek kven seriøst? Eg kjenner mange nordmenn som ikkje ser på Lars Gule som seriøs. Dette vert sikkert sagt om meg òg, slik det blir sagt om alle kontroversielle debattantar som Hege Storhaug eller Thomas Hylland Eriksen. Det er auget som ser. Men at dette sjølvinnlysande faktumet er fråverande i Lars Gules artikkel, får meg til å undra meg over Lars? svertekampanje mot Storhaug.

Storhaugs bok skal ikkje vurderast som pensum i skulen, slik Lars Gule vurderer ho ut frå historiske fakta og korleis dei vert tolka.

Lars Gule henger seg opp i bagatellar med tanke på bodskapen i boka. Kva talar boka om? Boka handlar ikkje om kor mange slavehandelsoffer det var, som Lars etter eit langt reknestykke skriv var 11 millionar. Boka handlar eigenleg svært lite om Dhimmi-statusen var er slik eller slik, eller om kor mykje islamsk kultur og sivilisasjon har bidrege med til verdas utvikling.

Det viktige i boka er islams eksistens i Europa i dag og kva utfordringar denne kriseprega religionen har i eit demokratisk kontinent med demografisk endring, der millionar av muslimske flyktningar bankar på Europas portar og vil inn. Dette er det store spørsmålet. Det er dette Gule burde ha teke tak i.

Eg har òg mange innvendingar mot Storhaugs bok. Gule har rett i at det ikkje finst moskear i Noreg som ikkje skil mellom Mekka- og Medina-islam. Eg er samd med Gule i at ein ikkje kan stenga alle Medina-moskeane i Oslo. Det bryt fundamentalt med sinnelaget mitt.

Men eg forstår kvifor ho seier dette. Fordi Medina-moskeane i Oslo står for sharia og det teologiske systemet som kolliderer med demokrati og respekt for menneskerettane, ei forkynning som er eit brotsverk mot våre unge, oppveksande muslimske born.

Det finst eit mangfald av tolkingar innanfor islam. Men når ein vil sjå kva framtid som er knytt til denne religion i Europa, må ein vera realistisk. Islam er ikkje spastisk. Eit mindretal av norske muslimar går i moskeen kvar veke. 

Men den islam som vil spela ei rolle i verda i dag og i den nære framtida, er den islam som Storhaug snakkar om, og som dessverre kolliderer med Lars? metodiske, akademiske antirasistiske forståing av islam. Det er denne tolkinga av islam som bør leggjast til grunn for debatten om islam og Europas framtid. Og det er denne utviklinga Gule bør vera uroleg over og gå i debatt med Storhaug om.

Walid al-Kubaisi

Lars Gules sin artikkel: http://www.dagogtid.no/storhaug-er-ein-ukritisk-kritikar/

 

Jeg leser kommentarene og jeg ber alle som kommenterer å være saklige. Kommenter innlegget, ikke personene. Vennligst.
Lars Gule er ingen terrorist. Han tok sterk avstand fra hendelsen, og har tatt grundig oppgjør med den, og er i dag en seriøs debattant. 
Debatten har ikke til hensikt å vise at den ene er terrorist og den andre er seriøs. Målet er å skape en ramme for meningsutveksling som beriker tankene og debatten for samfunnets skyld.
Lars er en venn av meg. Han er en fin person med rettferdighetssans. Jeg debatterer ikke med fiender. Jeg debatterer med folk jeg respektererer tross for at jeg ikke er enig med dem. Slik det vises i dette innlegget.
Ærlig debatt beriker. Sjikane skader den som sjikanerer, ikke offeret.

 

Syria-konflikten er blitt en labyrint uten utgang


Syria-konflikten preges av regionale stormakts-ambisjoner, og Putin bruker Pravda for å vise at han ikke farer med tomme trusler.(Foto: Ap)

 

Midtøsten brenner igjen fordi Tyrkia skjøt ned et russisk kampfly. For å forstå denne alvorlige hendelsen må vi forstå bakgrunnen - og litt av historien. 

For Russland har tidligere truet både Tyrkia, Saudi-Arabia og Qatar. Trusselen ble ikke framsatt direkte, men gjennom en lekkasje. Det var den offisielle Pravda-avisen som lekket en rapport. Pravda er kontrollert av Putin selv, siden han var tidligere KGB-sjef: Pravda er talerør for Putin.

Den publiserte rapporten forteller hvordan Russland tidligere har truet triangelet Tyrkia, Saudi Arabia og Qatar. Russland insinuerer at et land som støtter terror, kommer til bli utsatt for rakettangrep som hevn. Denne trusselen ble betegnet som mer alvorlig enn den siste Paris-terroren, ettersom den kan forvandle krig mot terror til en regional krig - som det blir vanskelig for det internasjonale samfunnet å stå nøytral overfor.

Pravda har også minnet om at Putins trusler er alvorlige. Hvordan? Jo, avisen berettet noe som tidligere har funnet sted, og som nå blir avslørt for første gang:

Putin uttalte i 1999 at han ville drepe terroristene, til og med om de satt på sitt toalett. Putin satte sin trussel ut i handling og likviderte Tsjetsjenias krigsprinser, ødela deres hovedstad Groznyj med teppebombing, og drepte Tsjetsjenias tidligere president Zelimkhan Jandarbijev i 2004 etter fredagsbønn i hovedstaden Duha i Qatar.

De som likviderte ham var tre KGB-ansatte som var knyttet til den russiske ambassaden. Qatars myndigheter arresterte dem, men løslot dem senere av frykt for russisk hevn. Russland har tidligere benektet ansvaret for drapet. Nå avslører Pravda dette for å fortelle at de nye trusler kommer til å bli satt ut i handling.

Pravda forteller at Qatar er en av statene som organiserte terrorhandlingen i Sinai-ørken i Egypt. Rapporten undrer seg over at Saudi-Arabia enda ikke er blitt straffet ettersom landet er ansvarlig for terroren 11. september i USA.

Forholdet mellom Qatar og Russland har ikke vært bra. Det har vært spent av både politiske og økonomiske grunner: Qatar skjuler ikke sin støtte til islamistiske bevegelser, og særlig Det muslimske brorskap. Denne støtten skaper uro i Moskva, som møter intense separatistiske aktiviteter av den politiske islam i de muslimske Kaukasusrepublikkene.


Russland legger til grunn Qatars ubegrensede støtte med milliarder av dollar til bevæpnede styrker som kriger mot Syrias regime: Denne lilleputtstaten insisterer på å styrte president Assad fordi president Assad nektet å bygge en gassrørledning gjennom Syria som skulle konkurrere med russisk gass.

Saudi-Arabia prøvde å rekke ut sin vennlige hånd til Russland, og tilbød dem å kjøpe russiske våpen i tillegg til økonomiske investeringer på milliarder av dollar. Dette tilbudet vil skje mot at Russland trekker sin støtte fra president Assad i Syria. Saudi-Arabias kronprins besøkte Moskva to ganger i år for å drive med hestehandel og forføre Russland til å forlate Assad, men Russland endret ikke standpunkt for Assad.

Hvorfor? Det er to grunner for dette:

1)    Araberne mener at Russland er illojale mot sine allierte, og dette er basert på tidligere erfaringer med Saddam Hussein og Gadaffi. Putin prøver nå å endre dette bildet for å vekke tillit hos sine nye allierte.


2)    I tillegg er Russlands ledelse mistenksomme mot Saudi-Arabia. Putin kan ikke glemme Saudi-Arabias rolle i å få Soviet-Unionen til å oppleve historisk militært nederlag med å finansierte Afghanistans mujahedin med 20 milliarder dollar på 1980-tallet. Det er lite sannsynlig at Putin vil tillate samme nederlag igjen i Syria.

Sovjetunionen var da i en dalende fase. Systemet var falleferdig. Ledelsen var nærmest senil og i pensjonsalder. Mens USAs makt var i et oppblomstringsstadium. I dag er situasjonen snudd; Russland har en sterk ledelse av unge menn, Russlands makt stiger og vinner stadig terreng etter at Russland gjenvant sin økonomiske og militære makt. Mens USAs makt er blitt preget av svakhet og retrett pga Midtøstens utmattelseskriger.

Putin kan ikke tilgi Qatars eller Tyrkias rolle i å ødelegge for Russlands strategiske våpen, nemlig gass.  Heller ikke kan han tilgi Saudi-Arabias rolle i å drukne de internasjonale markeder med billig olje for å skade Russlands og Irans økonomi. Saudi-Arabia har gjort dette fordi Russland og Iran støtter Syrias regime.

Adel al-Jubeir, Saudi-Arabias utenriksminister, uttalte på en arrogant måte at president Assad må gå av uansett om det er på et fredelig vis eller med krig. Russlands utenriksminister Sergej Lavrov mumlet i høyttaleren: "Dårskap", og neglisjerte uttalelsen med å begynne å fikle med sin mobiltelefon og lese tekstmeldinger.

Saudi-Arabia dempet sin provokasjon de siste to ukene etter Russlands trussel. Det virker som om Saudi-Arabia innså at USA ikke vil krige med Russland for å forsvare Saudi-familien, og at Russland lett kan støtte shia-minoritetene i Saudi-Arabia eller Houthier i Yemen som Saudi-Arabia er blandet inn i krigen med. Dette vil skape et stort problem for Saudi-kongefamilien.

Pravda-avisen siterte en nær venn av Putin for å fortelle om atmosfæren som omgir president Putin:

Midtøsten-ekspert Yevgeny Satanovsky uttalte at Saudi-Arabia og Qatar må frykte Moskva slik man frykter kolera. Satanovsky sa tidligere i september 2013 at den raskeste løsning på Syrias konflikt er å bombe Duha og Riyadh, Qatars og Saudi-Arabias hovedstader.

Dette er akkurat nå ingen fjern fantasi, for Russland kan begå en slik handling, angripe Saudi-Arabia eller Qatar, med å benytte sin rett til selvforsvar nedskrevet i artikkel 51 i FN-pakten.

Russland kan legitimere dette med å henvise til USAs angrep på Afghanistan etter 11.september. Putin mener at det russiske passasjerflyet som styrtet på Sinai-halvøya i Egypt, og hvor 224 passasjerer ble drept, er en krigserklæring mot Russland. Russland mener at dette svarer til angrepet den 1. september 2011. Putin anklaget Qatar direkte for å ha en rolle i terroren.

Kort sagt virker det som om Russland prøver å gjenskape sin tapte makt. Putin har tatt mange skritt for å dele verden i to fronter og har alliert seg med Egypt, Iran, Jordan og et samarbeidsforhold til Afrika. Nå står bare å gjengjelde Tyrkia. For dette er avgjørende for Russlands image i verden og vise at Russlands trussel er alvorlig og ikke bare løse ord.


Tyrkia er også et stolt land, og ville signalisere at Russlands trusler ikke virker avskrekkende på landet. Tyrkia har også sine ambisjoner, og støtter turkmenere som bor i Syria. Tyrkia vil støtte de tyrkiske minoriteter slik Russland støtter russiske minoriteter i andre land som i Ukraina. Tyrkia ser også på Russland som okkupantmakt, og Erdogan, med den islamistiske ideologi som han tror på, kan ikke glemme at Anapa, Sotsji og andre byer ved Svartehavet tidlligere var under tyrkisk makt og som Russland senere annekterte.

Dette kan ikke Recep Tayyip Erdoðan glemme, ettersom han er overbevist av den islamistiske ideologi og han representerer den ottomanske arven, noe ledelsen av partiet ikke benekter.

Islamistene som hører til alle fraksjoner rundt i verden, ser på Ardogan som en vellykket muslimsk kalif. Tyrkia bygde et praktfullt presidentpalass som passer for en sultan. Det hvite hus og det russiske Kreml blir som beskjedne hytter i forhold til størrelse av dette palasset. I sin siste tale røpte Ardugan sine ambisjoner:

Han talte som en ottomansk sultan og med veldig kraft fortalte han at på den andre siden av grensen bor "våre slektninger" - og at "de er en del av vår UMMA, altså det muslimske felleskapet".

"Umma" er et konsept islamistene bruker for å ikke erkjenne de nasjonale grenser, men kun folkets enhet i troen.

Definisjonen av terror mellom Russland og Tyrkia strider mot hverandre: Russland vil forsvare Assads regime, og derfor angriper de alle bevæpnede grupper i Syria, både den islamske staten IS og resten av syriske motstandgrupper. Alle disse er terrorister ifølge russisk definisjon. Mens Tyrkia ser på Assads regime som eneste mål. Et oppløst Syria vil gi Tyrkia mulighet til å annektere turkmenernes byer og områder.

Om IS forsvinner, vil kurderne dominere området istedenfor IS. Og dette betraktes som trussel for Tyrkia. IS for Tyrkia er tryggere enn kurderne. Tyrkia, det sekulære, har siden 1923 ikke blandet seg i andre lands anliggende, til og med når det gjelder de tyrkiske minoriteter i den arabiske verden. Nå reiser Ardugan sitt krav for minoritetene for første gang etter at Ataturk ikke klarte dette.

Det er vanskelig å forstå dette direkte. Hvorfor? For Ardugan hadde et vennskapsforhold til Assads familie før denne konflikten oppsto. Han kunne ha bedt Assad om å gi turkmenerne i Syria de kulturelle rettighetene de har krav på. Han gjorde det ikke. Men nå, ettersom Syria er i ferd med å oppløses, og Russlands rolle vil ødelegge for Tyrkias ambisjoner, kan kravet reises igjen. Russland, etter nedskytingsepisoden av flyet, vil uten tvil ikke spare turkmenerne i Syria for bombing, også som en del av hevnen mot Trykia. Derfor prøver Tyrkia med å stå på sine krav.

Det er svært vanskelig for Russland å gjenopprette Syrias stabilitet uten Tyrkia. For sunnimuslimer i Irak og Syria og resten av Midtøsten, er mer lojale mot Ardugan enn at de vil akseptere et syrisk regime under russisk kontroll.

Dette skaper enda mer kompliserte konflikter i hele Midtøsten, og Putins vyer vil ikke så lett kunne hindres.

Syria-konflikten er blitt en labyrint uten utgang.

 

Ny blogg!

Velkommen til blogg.no! :)

Dette er det aller første innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget før.

Trenger du litt starthjelp finner du våre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vår engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.

Bloggen
Ønsker du å gjøre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, og velger et design som passer til deg. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.

Hashtags
Blogg.no bruker hashtags for å samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjør det lettere å finne innlegg om akkurat det temaet du søker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/

Andre nyttige sider
Infobloggen: http://info.blogg.no/
Vårt regelverk: http://faq.blogg.no/infosider/retningslinjer.html
Vilkår for bruk (ToS) og integritetspolicy: http://faq.blogg.no/?side=omoss

Nå som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vær dog oppmerksom på at det alltid må være minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere - det er for eksempel ikke mulig å redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.

Når du skal logge inn neste gang kan du gjøre det fra vår forside på http://blogg.no/.

 

Vi håper du vil trives hos oss!

hilsen teamet bak
blogg.no

 

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkår | om oss | kontakt oss | infobloggen

 

hits