Er nordmenn vantro?

FOTO: Maya Al-Saud; Dette er det som imamen skrev på lerretet  mens han forklarte de muslimske kvinnene at de har flyttet fra islams hus, den muslimske verden, til Kufr-hus, vantrohus.

Et møte arrangert av Asker kommune samlet noen muslimske kvinner, de fleste med hijab. De skulle mobiliseres til å innse at islam ikke kolliderer med muligheter til å jobbe. Islam oppfordrer til jobb. Dette er et problem som har hindret muslimske kvinner fra å jobbe. Muligens aksepterer ikke deres menn dette fordi islam, ifølge en konservativ tolkning, ikke oppfordrer til at kvinner jobber.

Konferansieren hadde pakistansk bakgrunn og ga en god presentasjon av imamen i Asker, en kunnskapsrik mann med åpent sinn og positiv innstilling.

Imamen begynte å snakke. Da han åpnet munnen, var det første han gjorde å ta pennen og skrive på lerretet mens han snakket til kvinneforsamlingen: ?Vi må huske at vi har flyttet fra islams hus, til vantro-hus.

Det klassiske verdensbildet delte verden i islams hus, der muslimene er den styrende majoriteten, og de vantros hus som er land der muslimene ikke har makten og er en minoritet. Vår teologi er stappfull av regler, råd og fatwaer om hvordan man oppfører seg i de vantros hus.

Ordet «Vantro,» har en annen mening i den religiøse tradisjon. I det sekulære Norge, oppfattes de vantro annerledes enn blant muslimer. Jeg har venner som er knyttet til hedningssamfunnet. De sier at de er hedninger. Mange nordmenn kaller seg for vantro, kuffar, eller Kafir.  Men blant ateister med muslimsk bakgrunn fins det ingen som aksepterer å kalle seg vantro, fordi «de vantro» sammenliknes med dyr, svin, dritt, etc, og det er tillatt å drepe dem. Å betegne en person som vantro, altså kafir, er svært alvorlig. De vantro drepes i områder der den islamske staten har makt. De vantro blir mobbet, sett ned på?etc.

Denne klassiske deling av verden, er blitt moderert av mange teologer ved at de begynte å dele verden til tre: Islams hus, De vantros hus og paktens hus. Paktens hus er land som har avtale om fred med den muslimske verden, eller de som gir visum eller oppholdstillatelse. For oppholdstillatelse eller visum betraktes som pakt mellom den enkelte muslim og staten/folket. Derfor er det ikke tillatt å betrakte landet for dar al-kufr, altså de vantros hus.

Men paktens hus er fraværende i den islamske statens teologi. Det er kun de mest ekstreme som opererer med denne definisjon og deler verden i kun to hus: De vantros og islams  hus.

Det er svært alvorlig at en imam som blir invitert til et seminar, har denne nedverdigende holdning om våre medborgere:  Det norske folk som har gitt oss mulighet til å bo i landet, har delt med oss alle rettigheter og friheter, deler med oss brød og framtidens skjebne, respekterer oss og vår tro, men vi belønner dem ved å kalle dem vantro. Den mest nedsettende betegnelse for mennesker som betyr at de er en så skitten vederstyggelighet at de ikke fortjener å leve.

 

Dette er ikke representativt for imamer i Norge. Og heller ikke noe som Islamsk Råd kan beskyldes for, heller ikke representanter for Islamsk Råd. Men det er så viktig at Islamsk råd rydder opp i dette, og gir denne imam en advarsel om at dette er moralsk forkastelig, humanistisk nedverdigende og ikke akseptert her i landet .

Hyllest til Maya Al-Saud som reiste seg og protesterte mot imamen og gav ham en oppstrammer.

 

 

Jødar og muslimar

Antisemittisk graffiti på butikkvinduer i Oslo under andre verdenskrig 1941: «Jøde-parasitten skaffet oss 9de april. Palestina kaller på alle jøder. Vi tåler dem ikke mer i Norge.»

Det anti-jødiske synet mellom mange muslimar er så rotfest at det mest er ein konsensus dei ikkje treng å tala høgt om.

 

Om eg spør ein praktiserande muslim som er på veg ut av moskeen i Bagdad, kva syn han har på jødane, vil han svara:

- Dei er det vonde folket som forfylgde alle profetane, drap profeten Muhammed og tok Palestina frå oss. Målet til jødane er å nedkjempa islam.

- Så du likar ikkje jødar, spør eg.

- Berre dei som er mot staten Israel.

- Så kva bør skje med jødane?

- Vi skal stå imot dei og dei vonde planane deira til imamen al-Mahdi kjem i dei siste dagane og Guds lagnad vert oppfylt.

Dette høyrest utruleg ut. Kan ein muslim verkeleg seia noko slikt? Ja, dette er eit syn som vert formidla frå mange imamar og muslimske teologar i Midtausten. Difor kan mange vanlege musli­mar seia det same.

Får ein det same svaret frå norske praktiserande muslimar? Ikkje om ein vanleg etnisk nord­mann stiller det same spørsmå­let. Då får han som svar at jødane er ein av fleire religionar i islam og skal ha vern.

Men om eg, med min muslim­ske bakgrunn, stiller spørsmålet i ein privat samtale med ein tru­ande muslim, kan eg få det same svaret som i Bagdad: Jødane er erkefiendane våre. Dette jøde­hatet kjenner muslimar til, fordi det er ein del av Koranen og den muslimske teologien.

 

INNGRODD

Det vil absolutt ikkje seia at dei truande muslimane i Noreg vil forfylgja jødane. Og her er eit poeng: at i Noreg er prosentde­len praktiserande muslimar langt mindre enn ein trur. Dei sekulære muslimane vert stadig fleire. Men det fortel om kor inngrodd mot­standen mot jødar er hjå mange muslimar. Difor er det ikkje over­raskande at norske jødar opple­ver trakassering frå enkelte nor­ske muslimar, noko reportasjen TV 2 nyleg laga i serien «Vårt lille land», syner.

Frå foreldra arvar mange mus­limske ungdomar den konspira­toriske tenkinga om at jødar sty­rer verda via media, amerikansk lobby og frimurarar verda over. Dette er ein tenkjemåte som for­tel at jødane leier ei verdsomfat­tande samansverjing der dei har kontroll over økonomi og media for å styra verda slik det er for­klart i Sions vises protokollar.

Dei trur at jødar arbeider i løynd for å styra verda. Det har vorte ein så rotfest myte hjå mange muslimar at han mest er ein konsensus dei ikkje treng å tala høgt om. Inspirasjonskjel­dene, opphavet, til desse haldnin­gane er islams heilage tekst som vert forstått som evig sanning. Der er det mange tilvisingar til jødane som fienden.

 

FORGIFTA

Ei av dei viktigaste forteljingane i den islamske tradisjonen som fortel om kor vonde jødane har vore mot muslimane, er fortel­jinga der profeten fekk servert mat av ei jødisk kvinne. Maten til profeten var forgifta. Det vert sagt at ei jødisk kvinne slakta ein sau, marinerte han med gift og grilla han. Ho serverte kjøtet til profeten. Han og nokre av disi­plane hans åt kjøtet. Brått ropar profeten: «Sauen sa til meg at han er blanda med gift. Hent den jødiske kvinna!»

Då profeten spurde henne, tilstod ho: «Eg gjorde det. Eg tenkte at om du verkeleg er send av Gud, vil han verne deg mot gifta. Om du er ein konge, så vil døden gjera at folk unngår vond­skapen din.» Profeten gav ordre om å drepa henne. Men profeten døydde ikkje av måltidet han åt. Han døydde fyrst tre år seinare etter å ha sagt til kona: «Det som kutta hovudpulsåra i hjarta, var maten som den jødiske kvinna serverte meg.»

Denne historia har påverka tilhøvet islam og muslimane har til jødane. På same måte som dei kristne skul­dar jødane for drapet på Jesus, skuldar mus­limane jødane for å ha drepe profeten deira. Denne historia, og mange andre his­torier om jødane, vert fortald til alle musli­mar.

Skal vi koma ut av denne situasjo­nen, må dei harde og forferdelege orda om jødane som pro­feten har sagt i dei muslimske teolo­giske bøkene, tolkast på nytt. Det må seiast tydeleg at dette galdt i profetens tid - ikkje i vår tid. Dei skriftlærde verda over må aktivt kjempa mot slike haldningar hjå muslimar. Islam treng reformasjonar - på same måte som kristendomen har vore gjennom sine reformasjonar.

 

LUTHER

Martin Luther kom òg med dei forferdelegaste utsegner om jødane: «Ved sida av Djevelen har den kristne ingen fiende som er så giftig, så desperat, så bitter som den ekte jøden.» «Set fyr på synagogane og skulane deira. Riv ned og øydelegg husa deira. Ta frå dei bønebøkene og dei talmu­diske skriftene.»

Desse sitata var ikkje einestå­ande i den kristne verda. Eras­mus frå Rotterdam kom òg med sterke anti-jødiske synspunkt. Dei anti-jødiske haldningane har vore ein understraum i delar av den kristne historia heilt fram til den andre verdskrigen.

Men å likestilla antisemittis­men mellom kristne og musli­mar i dag vert feil. Ingen pre­star står i norske kyrkjer i dag og les opp jødekritiske tekstar. Det skjer i islam i dag. Likevel var det svært viktig at Bispemø­tet den 25. november, i forkant av Luther-jubileet neste år, tok kraftig avstand frå den anti-juda­ismen som Luther etterlét seg, og den lidinga som den kristne og kyrkjelege antisemittismen har påført det jødiske folket.

På same måte må dei islamske lærde no fordøma dei jødefiendt­lege tekstane i den islamske tra­disjonen. Og så må dei muslim­ske teologane få mindre makt. Tru må verta ei privatsak.

Gjennom historia har mus­limar og jødar levd godt saman - særleg i periodar der teolo­gane ikkje har hatt stor politisk påverknad. Det fortel oss at det er politisk islam som fyrer opp under denne haldninga.

 

Walid al-Kubaisi

Artikkelen er publisert i Dag og Tid NR. 49, 9.-15. desember 2016

 

Lars Gule, Storhaug og islams krise

 

Då eg las kritikken Lars Gule skreiv om Hege Storhaugs bok Islam. Den 11. landeplage i førre utgåve av Dag og Tid, kjendest det som om mannen hadde lese boka på same måte som ein les menyen på ein restaurant, for å velje den «retten» han likar.

Han saknar ei akademisk, seriøs og metodisk tilnærming til stoffet, og han stolar absolutt på den akademiske metodiske tilnærminga. Men vi har erfart at akademikarar òg kan bomme.

Då eg skreiv i Dag og Tid at Tariq Ramadan er ein misjonær for Den muslimske brorskapen, fekk eg ein metodisk analyse der ein akademikar, ein like begeistra antirasist som Gule, samanlikna Yusuf al-Qaradawi med Ramadan og konkluderte med at Ramadan ikkje misjonerer for brorskapsbodskapen som al-Qaradawi forkynner.

Men den akademiske sanninga kolliderer med realitetane: Leiaren for Brorskapen sa i den egyptiske avisa Al-Ahram, at «Ramadan misjonerer bodskapen vår». Eg reiste til leiaren Mahdi Akef, som sa det same i filmen min om Den muslimske brorskapen. Altså bommar ein akademikar med metodisk tilnærming.

Eg skal verken vurdera eller forsvara boka til Storhaug her, men eg er sterkt kritisk til måten Lars Gule som akademikar og debattant, handsamar ei så viktig bok. Boka er viktig, fordi ho vil få mykje å seia for nordmenns haldningar til muslimar og til innvandringspolitikk. 

Storhaugs bok fortener ei meir nøytral vurdering enn kampstykket til Lars Gule. Artikkelen hans reduserer debatten til ein verbalkrig. Dei ekstreme stemmene i debatten tok opp att og opp att: «Storhaug er useriøs» og «Med denne boka melde ho seg ut av debatten».

Lars Gule skriv at boka hennar ikkje kan takast seriøst. Men kven tek kven seriøst? Eg kjenner mange nordmenn som ikkje ser på Lars Gule som seriøs. Dette vert sikkert sagt om meg òg, slik det blir sagt om alle kontroversielle debattantar som Hege Storhaug eller Thomas Hylland Eriksen. Det er auget som ser. Men at dette sjølvinnlysande faktumet er fråverande i Lars Gules artikkel, får meg til å undra meg over Lars? svertekampanje mot Storhaug.

Storhaugs bok skal ikkje vurderast som pensum i skulen, slik Lars Gule vurderer ho ut frå historiske fakta og korleis dei vert tolka.

Lars Gule henger seg opp i bagatellar med tanke på bodskapen i boka. Kva talar boka om? Boka handlar ikkje om kor mange slavehandelsoffer det var, som Lars etter eit langt reknestykke skriv var 11 millionar. Boka handlar eigenleg svært lite om Dhimmi-statusen var er slik eller slik, eller om kor mykje islamsk kultur og sivilisasjon har bidrege med til verdas utvikling.

Det viktige i boka er islams eksistens i Europa i dag og kva utfordringar denne kriseprega religionen har i eit demokratisk kontinent med demografisk endring, der millionar av muslimske flyktningar bankar på Europas portar og vil inn. Dette er det store spørsmålet. Det er dette Gule burde ha teke tak i.

Eg har òg mange innvendingar mot Storhaugs bok. Gule har rett i at det ikkje finst moskear i Noreg som ikkje skil mellom Mekka- og Medina-islam. Eg er samd med Gule i at ein ikkje kan stenga alle Medina-moskeane i Oslo. Det bryt fundamentalt med sinnelaget mitt.

Men eg forstår kvifor ho seier dette. Fordi Medina-moskeane i Oslo står for sharia og det teologiske systemet som kolliderer med demokrati og respekt for menneskerettane, ei forkynning som er eit brotsverk mot våre unge, oppveksande muslimske born.

Det finst eit mangfald av tolkingar innanfor islam. Men når ein vil sjå kva framtid som er knytt til denne religion i Europa, må ein vera realistisk. Islam er ikkje spastisk. Eit mindretal av norske muslimar går i moskeen kvar veke. 

Men den islam som vil spela ei rolle i verda i dag og i den nære framtida, er den islam som Storhaug snakkar om, og som dessverre kolliderer med Lars? metodiske, akademiske antirasistiske forståing av islam. Det er denne tolkinga av islam som bør leggjast til grunn for debatten om islam og Europas framtid. Og det er denne utviklinga Gule bør vera uroleg over og gå i debatt med Storhaug om.

Walid al-Kubaisi

Lars Gules sin artikkel: http://www.dagogtid.no/storhaug-er-ein-ukritisk-kritikar/

 

Jeg leser kommentarene og jeg ber alle som kommenterer å være saklige. Kommenter innlegget, ikke personene. Vennligst.
Lars Gule er ingen terrorist. Han tok sterk avstand fra hendelsen, og har tatt grundig oppgjør med den, og er i dag en seriøs debattant. 
Debatten har ikke til hensikt å vise at den ene er terrorist og den andre er seriøs. Målet er å skape en ramme for meningsutveksling som beriker tankene og debatten for samfunnets skyld.
Lars er en venn av meg. Han er en fin person med rettferdighetssans. Jeg debatterer ikke med fiender. Jeg debatterer med folk jeg respektererer tross for at jeg ikke er enig med dem. Slik det vises i dette innlegget.
Ærlig debatt beriker. Sjikane skader den som sjikanerer, ikke offeret.

 

Syria-konflikten er blitt en labyrint uten utgang


Syria-konflikten preges av regionale stormakts-ambisjoner, og Putin bruker Pravda for å vise at han ikke farer med tomme trusler.(Foto: Ap)

 

Midtøsten brenner igjen fordi Tyrkia skjøt ned et russisk kampfly. For å forstå denne alvorlige hendelsen må vi forstå bakgrunnen - og litt av historien. 

For Russland har tidligere truet både Tyrkia, Saudi-Arabia og Qatar. Trusselen ble ikke framsatt direkte, men gjennom en lekkasje. Det var den offisielle Pravda-avisen som lekket en rapport. Pravda er kontrollert av Putin selv, siden han var tidligere KGB-sjef: Pravda er talerør for Putin.

Den publiserte rapporten forteller hvordan Russland tidligere har truet triangelet Tyrkia, Saudi Arabia og Qatar. Russland insinuerer at et land som støtter terror, kommer til bli utsatt for rakettangrep som hevn. Denne trusselen ble betegnet som mer alvorlig enn den siste Paris-terroren, ettersom den kan forvandle krig mot terror til en regional krig - som det blir vanskelig for det internasjonale samfunnet å stå nøytral overfor.

Pravda har også minnet om at Putins trusler er alvorlige. Hvordan? Jo, avisen berettet noe som tidligere har funnet sted, og som nå blir avslørt for første gang:

Putin uttalte i 1999 at han ville drepe terroristene, til og med om de satt på sitt toalett. Putin satte sin trussel ut i handling og likviderte Tsjetsjenias krigsprinser, ødela deres hovedstad Groznyj med teppebombing, og drepte Tsjetsjenias tidligere president Zelimkhan Jandarbijev i 2004 etter fredagsbønn i hovedstaden Duha i Qatar.

De som likviderte ham var tre KGB-ansatte som var knyttet til den russiske ambassaden. Qatars myndigheter arresterte dem, men løslot dem senere av frykt for russisk hevn. Russland har tidligere benektet ansvaret for drapet. Nå avslører Pravda dette for å fortelle at de nye trusler kommer til å bli satt ut i handling.

Pravda forteller at Qatar er en av statene som organiserte terrorhandlingen i Sinai-ørken i Egypt. Rapporten undrer seg over at Saudi-Arabia enda ikke er blitt straffet ettersom landet er ansvarlig for terroren 11. september i USA.

Forholdet mellom Qatar og Russland har ikke vært bra. Det har vært spent av både politiske og økonomiske grunner: Qatar skjuler ikke sin støtte til islamistiske bevegelser, og særlig Det muslimske brorskap. Denne støtten skaper uro i Moskva, som møter intense separatistiske aktiviteter av den politiske islam i de muslimske Kaukasusrepublikkene.


Russland legger til grunn Qatars ubegrensede støtte med milliarder av dollar til bevæpnede styrker som kriger mot Syrias regime: Denne lilleputtstaten insisterer på å styrte president Assad fordi president Assad nektet å bygge en gassrørledning gjennom Syria som skulle konkurrere med russisk gass.

Saudi-Arabia prøvde å rekke ut sin vennlige hånd til Russland, og tilbød dem å kjøpe russiske våpen i tillegg til økonomiske investeringer på milliarder av dollar. Dette tilbudet vil skje mot at Russland trekker sin støtte fra president Assad i Syria. Saudi-Arabias kronprins besøkte Moskva to ganger i år for å drive med hestehandel og forføre Russland til å forlate Assad, men Russland endret ikke standpunkt for Assad.

Hvorfor? Det er to grunner for dette:

1)    Araberne mener at Russland er illojale mot sine allierte, og dette er basert på tidligere erfaringer med Saddam Hussein og Gadaffi. Putin prøver nå å endre dette bildet for å vekke tillit hos sine nye allierte.


2)    I tillegg er Russlands ledelse mistenksomme mot Saudi-Arabia. Putin kan ikke glemme Saudi-Arabias rolle i å få Soviet-Unionen til å oppleve historisk militært nederlag med å finansierte Afghanistans mujahedin med 20 milliarder dollar på 1980-tallet. Det er lite sannsynlig at Putin vil tillate samme nederlag igjen i Syria.

Sovjetunionen var da i en dalende fase. Systemet var falleferdig. Ledelsen var nærmest senil og i pensjonsalder. Mens USAs makt var i et oppblomstringsstadium. I dag er situasjonen snudd; Russland har en sterk ledelse av unge menn, Russlands makt stiger og vinner stadig terreng etter at Russland gjenvant sin økonomiske og militære makt. Mens USAs makt er blitt preget av svakhet og retrett pga Midtøstens utmattelseskriger.

Putin kan ikke tilgi Qatars eller Tyrkias rolle i å ødelegge for Russlands strategiske våpen, nemlig gass.  Heller ikke kan han tilgi Saudi-Arabias rolle i å drukne de internasjonale markeder med billig olje for å skade Russlands og Irans økonomi. Saudi-Arabia har gjort dette fordi Russland og Iran støtter Syrias regime.

Adel al-Jubeir, Saudi-Arabias utenriksminister, uttalte på en arrogant måte at president Assad må gå av uansett om det er på et fredelig vis eller med krig. Russlands utenriksminister Sergej Lavrov mumlet i høyttaleren: "Dårskap", og neglisjerte uttalelsen med å begynne å fikle med sin mobiltelefon og lese tekstmeldinger.

Saudi-Arabia dempet sin provokasjon de siste to ukene etter Russlands trussel. Det virker som om Saudi-Arabia innså at USA ikke vil krige med Russland for å forsvare Saudi-familien, og at Russland lett kan støtte shia-minoritetene i Saudi-Arabia eller Houthier i Yemen som Saudi-Arabia er blandet inn i krigen med. Dette vil skape et stort problem for Saudi-kongefamilien.

Pravda-avisen siterte en nær venn av Putin for å fortelle om atmosfæren som omgir president Putin:

Midtøsten-ekspert Yevgeny Satanovsky uttalte at Saudi-Arabia og Qatar må frykte Moskva slik man frykter kolera. Satanovsky sa tidligere i september 2013 at den raskeste løsning på Syrias konflikt er å bombe Duha og Riyadh, Qatars og Saudi-Arabias hovedstader.

Dette er akkurat nå ingen fjern fantasi, for Russland kan begå en slik handling, angripe Saudi-Arabia eller Qatar, med å benytte sin rett til selvforsvar nedskrevet i artikkel 51 i FN-pakten.

Russland kan legitimere dette med å henvise til USAs angrep på Afghanistan etter 11.september. Putin mener at det russiske passasjerflyet som styrtet på Sinai-halvøya i Egypt, og hvor 224 passasjerer ble drept, er en krigserklæring mot Russland. Russland mener at dette svarer til angrepet den 1. september 2011. Putin anklaget Qatar direkte for å ha en rolle i terroren.

Kort sagt virker det som om Russland prøver å gjenskape sin tapte makt. Putin har tatt mange skritt for å dele verden i to fronter og har alliert seg med Egypt, Iran, Jordan og et samarbeidsforhold til Afrika. Nå står bare å gjengjelde Tyrkia. For dette er avgjørende for Russlands image i verden og vise at Russlands trussel er alvorlig og ikke bare løse ord.


Tyrkia er også et stolt land, og ville signalisere at Russlands trusler ikke virker avskrekkende på landet. Tyrkia har også sine ambisjoner, og støtter turkmenere som bor i Syria. Tyrkia vil støtte de tyrkiske minoriteter slik Russland støtter russiske minoriteter i andre land som i Ukraina. Tyrkia ser også på Russland som okkupantmakt, og Erdogan, med den islamistiske ideologi som han tror på, kan ikke glemme at Anapa, Sotsji og andre byer ved Svartehavet tidlligere var under tyrkisk makt og som Russland senere annekterte.

Dette kan ikke Recep Tayyip Erdoðan glemme, ettersom han er overbevist av den islamistiske ideologi og han representerer den ottomanske arven, noe ledelsen av partiet ikke benekter.

Islamistene som hører til alle fraksjoner rundt i verden, ser på Ardogan som en vellykket muslimsk kalif. Tyrkia bygde et praktfullt presidentpalass som passer for en sultan. Det hvite hus og det russiske Kreml blir som beskjedne hytter i forhold til størrelse av dette palasset. I sin siste tale røpte Ardugan sine ambisjoner:

Han talte som en ottomansk sultan og med veldig kraft fortalte han at på den andre siden av grensen bor "våre slektninger" - og at "de er en del av vår UMMA, altså det muslimske felleskapet".

"Umma" er et konsept islamistene bruker for å ikke erkjenne de nasjonale grenser, men kun folkets enhet i troen.

Definisjonen av terror mellom Russland og Tyrkia strider mot hverandre: Russland vil forsvare Assads regime, og derfor angriper de alle bevæpnede grupper i Syria, både den islamske staten IS og resten av syriske motstandgrupper. Alle disse er terrorister ifølge russisk definisjon. Mens Tyrkia ser på Assads regime som eneste mål. Et oppløst Syria vil gi Tyrkia mulighet til å annektere turkmenernes byer og områder.

Om IS forsvinner, vil kurderne dominere området istedenfor IS. Og dette betraktes som trussel for Tyrkia. IS for Tyrkia er tryggere enn kurderne. Tyrkia, det sekulære, har siden 1923 ikke blandet seg i andre lands anliggende, til og med når det gjelder de tyrkiske minoriteter i den arabiske verden. Nå reiser Ardugan sitt krav for minoritetene for første gang etter at Ataturk ikke klarte dette.

Det er vanskelig å forstå dette direkte. Hvorfor? For Ardugan hadde et vennskapsforhold til Assads familie før denne konflikten oppsto. Han kunne ha bedt Assad om å gi turkmenerne i Syria de kulturelle rettighetene de har krav på. Han gjorde det ikke. Men nå, ettersom Syria er i ferd med å oppløses, og Russlands rolle vil ødelegge for Tyrkias ambisjoner, kan kravet reises igjen. Russland, etter nedskytingsepisoden av flyet, vil uten tvil ikke spare turkmenerne i Syria for bombing, også som en del av hevnen mot Trykia. Derfor prøver Tyrkia med å stå på sine krav.

Det er svært vanskelig for Russland å gjenopprette Syrias stabilitet uten Tyrkia. For sunnimuslimer i Irak og Syria og resten av Midtøsten, er mer lojale mot Ardugan enn at de vil akseptere et syrisk regime under russisk kontroll.

Dette skaper enda mer kompliserte konflikter i hele Midtøsten, og Putins vyer vil ikke så lett kunne hindres.

Syria-konflikten er blitt en labyrint uten utgang.

 

Ny blogg!

Velkommen til blogg.no! :)

Dette er det aller første innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget før.

Trenger du litt starthjelp finner du våre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vår engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.

Bloggen
Ønsker du å gjøre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, og velger et design som passer til deg. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.

Hashtags
Blogg.no bruker hashtags for å samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjør det lettere å finne innlegg om akkurat det temaet du søker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/

Andre nyttige sider
Infobloggen: http://info.blogg.no/
Vårt regelverk: http://faq.blogg.no/infosider/retningslinjer.html
Vilkår for bruk (ToS) og integritetspolicy: http://faq.blogg.no/?side=omoss

Nå som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vær dog oppmerksom på at det alltid må være minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere - det er for eksempel ikke mulig å redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.

Når du skal logge inn neste gang kan du gjøre det fra vår forside på http://blogg.no/.

 

Vi håper du vil trives hos oss!

hilsen teamet bak
blogg.no

 

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkår | om oss | kontakt oss | infobloggen

 

hits